(1819 - 1896)
11. november 2017 kl.16:00
Galleri Athéne
Christina Kobb, piano
I 1819 ble hun født, Clara Josephine Wieck, datter av klaverlærer Friedrich Wieck og sangerinne Marianne Tromlitz i Leipzig. Faren kalte henne Clara – strålende! – fordi han var fast bestemt på å gjøre henne til en strålende stjerne på klaverets himmel. 11 år gammel hadde hun allerede debutert med solokonsert i konserthuset i Leipzig og reist på turné til Paris. Hennes op. 2 - Caprices en forme de Valse – komponerte hun til denne turnéen.
Hjemme fortsatte hun flittig med privattimer i musikk og språk, og ikke minst komposisjon. Bl.a. skrev hun en kanon over folketonen Wenn ich ein Vöglein wär’ – kanskje var hun langt borte fra Robert og lengtet etter ham? Han var nemlig allerede blitt en viktig del av hennes liv etter at han kom til Leipzig for å studere. Clara skriver op. 5 (Quatre pièces musicales) og op. 6 (Soirées musicales) over en lang periode (1833-35) – i samme periode som hun og Robert skriver lange brev, og sender hverandre og musikalske tanker. Rent konkret ser vi resultater av dette i at Robert Schumanns første klaversonate (op. 11, i fiss-moll) er tilegnet Clara og anvender samme motiver som Clara gjør bruk av i ‘Scene fantastique’ fra op. 5.
Men romantikken må komme i andre rekke. Claras far og Roberts klaverlærer, Friedrich Wieck, liker slett ikke tanken på de to som et par. Robert får brev- og besøksforbud! Og faren tvinger Clara til å ha soveromsdøren åpen så han til enhver tid kan sjekke at hun ikke skriver til ham… Nå følger flere vanskelige år. Robert frir – og får et sylskarpt nei fra Claras far! Men kanskje inspirerer den slumrende kjærligheten, tross alt? Claras Scherzo nr. 1, i d-moll, er lidenskapelig og dramatisk. Clara er blitt 19 år, og vant til rollen som feiret pianist og komponist. I 1840 er endelig ventetiden over, og Schumann overrekker sin brud et knippe kjærlighetssanger på bryllupsdagen. ‘Widmung’, i Liszt klaverbearbeidelse, er en vakker hyllest.
Som ektepar blir hverdagen annerledes, og Clara får mindre tid til å komponere. Men hun spiller konserter over hele Europa – og føder 8 barn. Familievennen Johannes Brahms blir en god støtte når Roberts sykdom gjør at han må tilbringe sine siste år på et asylum. Claras 3 Romanzen (1853) er tilegnet Brahms. Etter Roberts altfor tidlige død (1856) har Clara 40 år igjen å leve! Hun fortsatte å turnere med solo- og kammermusikk, og gjorde dessuten en fremragende innsats som pedagog for fremtidens generasjoner av pianister.
Kilde: Christina Kobb
